Hospitering er en type differensiering, og vil si å gi en spiller et sportslig tilbud ut over ordinært tilbud i sin egen årsklasse/treningsgruppe. Det vil si at de som er mest interessert i et årskull kan eller skal ha et sportslig tilbud ut over det ordinære tilbudet (trening/kamp). Ferdighetene til aktuelle per dato må også vurderes i denne sammenheng, jfr. flysonemodellen.
Foreldre, spillere, trenere, spillerutviklere, trenerveildere og ledere i SIL Fotball må kjenne til innholdet i begrepene differensiering og hospitering, og også hospiteringsreglene.Oppdatert: 10.05.2022
- Relasjonskompetanse og Relasjonsledelse
- Arenamodellen
- Barne- og ungdomsformelen
- Flytsonemodellen
- Den gode økta
- Aktivitetsprinsippet
- Spesifisitetsprinsippet
- Differensiering
- Jevnbyrdighet
- Hospitering
- Coaching – Pedagogisk tilnærming
- Prinsippet om gjenkjenning og variasjon
- Seleksjon og topping av lag
- Allsidighet i barneidretten
- Hva er fotballferdighet?
- Spilleprinsippmodellen
- Treningsbelastning, tretthet og restitusjon
«Denne bolken «Retningslinjer for vår fotballaktivitet» handler om hvordan vi på best mulig måte mener at vi kan ivareta og oppnå vårt formål, vår visjon og våre målsetninger! Hvordan skal vi som ledere og trenere gjennomføre en fotballaktivitet som skaper godt miljø og samtidig sørger for tilpasset og utviklende aktivitet? Våre retningslinjer tar utgangpunkt i nasjonale retningslinjer.
RETNINGSLINJER FOR VÅR FOTBALLAKTIVITET
I det følgende har vi samlet en del viktige begreper, prinsipper og modeller som skal prege vår fotballaktivitet.
Relasjonskompetanse og Relasjonsledelse
Relasjonskompetanse og Relasjonsledelse er ferdigheter, evner, kunnskaper og holdninger som etablerer, utvikler, vedlikeholder og reparerer relasjoner mellom mennesker. Det å skape en god relasjon og bli godt kjent med hverandre er grunnlaget for å skape læring og utvikling.
Å finne informasjon om «De fem Fer» (se figuren under) kan være et godt utgangspunkt for å bli kjent med hverandre (hele mennesket) og ikke bare det fotballfaglige.
Arenamodellen
Arenamodellen viser hvilke arenaer en idrettsutøver har å forholde seg til. På samme måte som «De fem Fer» er det viktig at trenere, lagledere og foreldre har kjennskap til disse forholdene til hver enkel spiller i SIL Fotball. Jo bedre kunnskap en har på dette totalbildet, jo bedre forutsetninger har en for å kunne tilrettelegge å skape trygghet, mestring, fornuftig aktivitet og utvikling for den enkelte spiller.
«24 timers-utøveren» er en idrettsutøver som gjennom øving, veiledning og erfaring har lært seg å mestre helheten i livet slik at denne helheten faktisk bygger opp under målet om å bli eller fortsette å være en toppidrettsutøver. Med andre ord: når vi snakker om «24-timers utøveren», mener vi en utøver som har et bevisst forhold til hele døgnet og som legger vekt på å fungere tilfredsstillende på alle arenaer som inngår i utøverens totale livssituasjon.
Barne- og ungdomformelen
Det er en forutsetning at aktiviteten i barne- og ungdomsfotballen ledes av trenere og klubbledere med god og riktig kompetanse.
De må ha forståelse for at spillerutvikling foregår over lang tid, og at mestringsfokus alltid gjelder foran kortsiktige prestasjoner og resultatfokus. Barne- og ungdomsformelen skal og må være retningsgivende.
Å bli godt kjent med utøveren (ref. over) skaper i seg selv TRYGGHET, og er godt utgangspunkt for å lykkes med å ta vare på alle. Treneren må også gjennom pedagogiske og metodiske grep klare å ta vare på alle, uavhengig av interesse og ferdigheter. Dette betyr at vi ikke kan behandle alle likt, men sørge for en differensiert og tilpasset opplæring ved å gi riktige UTFORDRINGER.
En god trener skaper gjennom dette MESTRING for alle, som igjen fører til TRIVSEL OG UTVIKLING!
Flytsonemodellen
Flytsonemodellen viser forholdet mellom utfordringer eller krav og ferdigheter eller mestring på en god måte. Ved balanse mellom de utfordringer som mennesket blir utsatt for og de ferdigheter man har opplever man at kommer i flytsonen. Den betegner en tilstand der man blir så oppslukt av en aktivitet at man glemmer tid og sted. En tilstand av flyt innebærer blant annet at man er motivert, tilfreds og går i ett med selve aktiviteten man holder på med slik at man glemmer seg selv og føler at man lever i nuet. Flyt oppstår når man opplever at utfordringene aktiviteten stiller til en er i overensstemmelse med de forutsetningene man har for å mestre utfordringene.
Flytsonemodellen er den teoretiske grunnlaget for at vi ønsker sterkt fokus på differensiering. Det er også grunnlaget for hospitering (som er en type differensiering).
I flytsonen vil spillere utvikle seg, og det er viktig at trenerne alltid forsøker å tilrettelegge aktiviteten slik at spillerne befinner seg i denne. Det er viktig å identifisere kontinuerlig om spillere befinner seg i flytsonen. Eks. kan noen spillere ikke få nok utfordringer på eget lag, og da er hospitering et middel for å holde spilleren i flytsonen. Også når hospiteringsordningen pågår, er det viktig å følge opp dette. Da er spilleren i et nytt miljø og det kommer nye krav til ferdigheter, noe som kan gjøre at spilleren ikke opplever samme mestringsfølelse, og er dermed utenfor flytsonen. Bildene under illustrerer denne modellen.
Flytsonemodellen hjelper treneren til å finne balansen mellom mestring og trygghet (som gir trivsel og ikke bekymring for å feile), og riktige utfordringer i forhold til ferdighetene for å få utvikling og at treningene ikke blir kjedelige.
Den gode økta
Her er noen viktige punkter for en god treningsøkt:- All aktivitet med ball.
- Med og motspillere i flest mulig øvelser.
- Øktene er godt forberedt, og sørger for høy aktivitet.
- Konkurranser brukes som virkemiddel for morsomme treningsøkter med høy intensitet.
- Treneren skaper trygghet gjennom å se alle og forsterke det som er positivt.
- Treneren er en tydelig leder.
- Bruk mye tilpasset smålagspill som gir mange situasjoner for å score mål/hindre mål.
Se mer om dette i fremstillingene under.
Aktivitetsprinsippet
Av aktivitetsprinsippet følger noen organisatoriske utfordringer for treneren:
- Kom raskt i gang med treningen
- Organiser slik at det blir flyt i aktivitetene og få unødvendige pauser
- Unngå stillestående «køer»
- Pass på at ingen «melder seg ut» og passiviseres
- Hvilke gruppestørrelser og -inndelinger er hensiktsmessige?
- Bruk ballen i så mye av aktiviteten som mulig
La derfor spillerne være i aktivitet så mye som mulig av en økt! Desto mindre treningstid laget har, jo større del av tiden bør brukes til praksis. Høy aktivitet betyr at spillerne er aktive både kroppslig, mentalt og sosialt. De er «til stede» i økta med hele seg. Da er potensialet for læring i fotball størst.
Aktivitetsprinsippet setter krav til god organisering. Om du har mange spillere i gruppa kan det være vanskelig for én trener alene å holde aktivitetsnivået oppe. Kanskje kan ivrige foreldre på sidelinja bringes inn for å hjelpe til med organisering og oppfølging? Klarer vi å mobilisere «flere hender» til å holde styr på aktiviteten blir resultatet ofte bedre. Dersom ansvaret er klart fordelt, kan både medtrenere og foreldre være til god hjelp.
Aktivitetsprinsippet har også betydning for hvor mye og hvordan treneren bedriver veiledning på feltet. Tenk nøye gjennom hvor ofte du skal bryte av aktiviteten for å forklare eller gi råd. Spillerne lærer først og fremst av sin egen aktivitet, og må få tid nok til å praktisere. Prøving og feiling er avgjørende for å utvikle ferdighet! Kanskje treneren kan veilede spillere individuelt uten å stanse aktiviteten for de andre? Kanskje kan veiledningen foregå underveis mens du vandrer rundt på feltet? Husk: All tilbakemelding trenger ikke å foregå i plenum – ofte er direkte veiledning til den det gjelder vel så virkningsfullt.
Spesifisitetsprinsippet
Spesifisitetsprinsippet gjelder for all idrett og enkelt forklart innebærer at det du skal bli god på må du øve mye på. Det innebærer at det må være størst mulig likhet mellom treningen og den idretten man trener for.
For fotball betyr dette at fotballkampen og dens iboende spillsituasjoner er grunnlaget for ferdighetsutviklingen og må ta utgangspunkt i den. Det viktigste med dette prinsippet blir derfor: «Det du skal bli god på, må du øve mye på». Det vil si tusenvis av repetisjoner, år etter år, fra man starter i barnefotballen til og med voksenalderen. Vi lærer ikke generelt, men spesifikt.
Noen tilleggspresiseringer her er nødvendig:
- «En treningssituasjon må være så lik kampsituasjonen som mulig, som vil si en eller flere spillsituasjoner i kampen»
- «Kravene må være de samme i treningen som for den situasjonen, de spillsituasjonene, en trener for»
- «De stimuli som dominerer i den idretten/aktiviteten en trener for, må også være til stede i treningssituasjonen – de spillsituasjonene en trener for»
- «Hjernen bør så langt det er mulig motta samme type stimulering i treningssituasjonen som i kampsituasjonen/spillsituasjonene»
Og dermed er konklusjonen entydig:
Vi lærer ikke generelt, men spesifikt. Vi lærer eksakt det vi praktiserer og ved å praktisere det tusenvis av ganger! Og da må vi jo være nøye med å trene på situasjoner som vi møter og gjerne vil beherske i fotballspillet. Vi må etterligne det vi gjør i spillet eller deler av det.
Differensiering
Differensiering eller positiv forskjellsbehandling handler om å tilrettelegge treningen ut fra spillernes ønsker, motivasjon, interesse, modenhet og ferdighetsmessige ståsted. Dette kan gjelde både på vanskelighetsgrad, mengde, veiledning og gruppeinndeling. Når det gjelder gruppeinndeling, skal disse ikke være statiske, men dynamiske i forhold til innholdet i økta.
På den måten kan alle oppleve mestring og flest mulig holdes i flytsonen.
Vi skiller mellom flere måter å differensiere på i klubben:
- Differensiert tilbud (klubbdifferensiering)
- Organisatorisk differensiering på feltet i treninga
- Pedagogisk differensiering på feltet
- Hospitering
Kombinasjonen av god differensiering, bruk av et utvidet talentbegrep og mestringsorientert læringsklima er god spillerutvikling fordi alle opplever utfordring og mestring. I tillegg vil det trolig redusere frafall.
Differensiering i treningsøkta
Alle trenger ikke å gjøre det samme på trening. Om vi driver pasningstrening, kan vi variere avstand og pasningstype avhengig av de ulike spillernes erfaring og nivå. Vi kan organisere tre øvelser med ulik vanskelighetsgrad og fordele spillerne ut fra hva de har mest behov for. Eller vi kan la noen drive skuddtrening mens andre arbeider med pasninger.
Differensiering handler ikke først og fremst om å dele gruppa inn i «de gode» og «de mindre gode». Fotballferdighet er sammensatt, og spillerne kan ha ulike styrker: noen er hurtige, andre taklingssterke, andre igjen kan være tekniske med ball eller ha stor arbeidskapasitet. Og laget har bruk for ulike typer! Differensiering vil si å ta utgangspunkt i den enkeltes styrker og/eller svakheter, og lete etter måter å organisere treningen på som er gunstig både for den enkelte og for laget. Differensiering er å individualisere treningen innenfor rammen av laget.
Treneren bør tenke differensiering både når det gjelder organisering, øvelsesutvalg og læringsmomenter. Målet er å oppnå både trivsel og ferdighetsutvikling for alle – både de som har kommet langt og de som ikke har kommet så langt i sin utvikling. Å gjøre dette på en god måte krever både planlegging, utprøving og øving fra trenerens side. Husk: start i det små, og differensier i deler av økta.
Differensiering i kampen
- Kjenn spillerne dine! Hvor på banen er spillerne tryggest?
- Keeper, i det bakre leddet, sentralt eller foran?
- På høyre eller venstre side?
- Det minst komplekse er bakerst eller mot en langside; da har spilleren stort sett rommet foran eller og inn i banen å forholde seg til.
- Det mest komplekse er sentralt på banen, da må en forholde seg til rom bak, foran og til siden. Her kan en ut ifra forutsetninger gi spillerne ulike utfordringer!
- Bytter du ei hel rekke – eksempel 4 stykker – er rekka sammensatt av ulike typer som gir trygghet for alle
- Sett gode spillere mot gode i posisjoner der de møtes oftere. Unngå at de sterkeste for ofte møter de svakere dersom spriket i ferdighetsnivået er stort mellom ulik spillere i samme kamp.
Jevnbyrdighet
- Jevnbyrdighet vil si at man får noenlunde jevn motstand i både kamp og trening
- Jevnbyrdighet må aldri bety ”topping” av lag. Topping av lag innebærer at noen får spille vesentlig mer enn andre, og dette skal ikke forekomme i barnefotballen.
- Differensiering og jevnbyrdighet er våre beste virkemidler for trygghet og mestring.
I fotball vil jevnbyrdig motstand fremme både mestring og ferdighetsutvikling. Om vi spiller mot noen som er langt bedre enn oss, oppleves lite mestring siden vi sjelden får til det vi prøver på. Er vi på den andre siden totalt overlegne vår motstander, er det alt for lett å få til det vi prøver på. Det kan gi mestringsfølelse, men fører i liten grad til læring og utvikling. Jevnbyrdighet mellom lagene gir begge parter en bedre tilpasset utfordring. Spillerne må gjøre sitt beste for å få det til – men det er ikke gitt at de lykkes. Betydningen av jevnbyrdighet gjelder både på lags- og på individnivå: om motstanden er hensiktsmessig tilpasset, gir det de beste betingelsene for individuell utvikling.
Trenere kan overføre dette til treningsfeltet: Hvordan skape jevnbyrdig motstand i spilløvelser? Hvordan balansere forutsetninger og utfordringer når vi trener på delferdigheter? Hvordan differensiere på ulike måter slik at den enkelte og gruppa møter omgivelser som er godt tilpasset spillernes bakgrunn? Husk at fotballspill dreier seg om å mestre motstand. En av trenerens utfordringer er derfor å skape jevnbyrdige spill–motspill-situasjoner på feltet.
Å møte jevnbyrdig motstand i serie- og turneringsspill er like viktig som i treningssituasjonen. I barnefotballen gjelder det å lage jevnbyrdige lag innad for å møte jevnbyrdig motstand i seriespillet. Mange kretser har åpnet opp for å melde på lag i seriespill etter nivåene «nybegynnere», «trent litt» og «trent mye». Dette gir i utgangspunktet bedre forutsetninger for at kampene blir jevnbyrdige. Alle retningslinjer kan misforstås, bevisst eller ubevisst. Forutsetningen for at ordningen skal fungere etter intensjonen, er at klubbene lager jevnbyrdige lag i egen klubb, for så å finne rett nivå i seriespillet.
Hospiteringsregler
De mest interesserte spillerne i et årskull kan (spillere under 12 år) eller skal (spillere over 12 år) gis et sportslig tilbud utover det ordinære tilbudet i egen treningsgruppe/årsklasse. Som utgangspunkt går hospiteringen ut på at spilleren (hospitanten) gis tilbud om en trening i uka i treningsgruppen over for en kortere, men bestemt periode.
(A) = Spillerens trener (i ordinær gruppe)
(B) = Trener i treningsgruppen over
- Hospitering bør initieres av (A). Det er han som kjenner spilleren best og som skal se behovet for ekstra utfordringer.
- (A) snakker med aktuell spiller og foreldrene om hospiteringen for å understreke konsekvensene (ekstra trening) av dette. Spilleren selv må få valgmuligheten. Det er viktig å understreke at dette er for en kortere, men bestemt periode. For jentespillere kan det vurderes om de også kan hospitere blant guttene.
- (B) må finne treningsøkt som passer best (treningsøkt med mye spill).
- Hospitant tas imot og presenteres for spillergruppen. Det er viktig å forklare at hospitanten skal være med for en kortere periode og behandles slik som de andre.
- Evaluering underveis:
- (B) vurderer om spilleren er i flytsonen eller ikke. Likeledes om hospitanten glir inn i det sosiale miljøet.
- (A) vurderer om ekstratreningen gir for stor treningsbelastning totalt sett.
- Mistrivsel med hospiteringsordningen fører automatisk til at den avbrytes eller at det tas en pause. I slike tilfeller er det viktig at (A) snakker med hospitant og foreldrene for å avklare situasjonen.
- Dersom hospiteringen virker meget bra, kan det vurderes en utvidelse av hospiteringsordningen.
- Dersom hospitanten er god nok, kan det vurderes om han skal få mulighet i kamp. Dette må vurderes opp mot antall tilgjengelige spillere ettersom hospitant vil ta spilletid.
- NB! Spillere må også ha gode holdninger for å få lov til å hospitere. Viser hospitanter dårlige holdninger, for eksempel ved spill i eget årskull etter hospitering, er hospitering uaktuelt.
Coaching – Pedagogisk tilnærming
For at spillernes ferdigheter og laget prestasjoner skal utvikles må treneren ha kunnskap om fotballspillet og hvilen type trening som gir effekt. Han må også kunnskap om spillerne han skal påvirke og hvordan han best mulig kan skape læring og utvikling gjennom en pedagogisk tilnærmingsmåte.
Vi deler de ulike pedagogiske tilnærmingsmåtene, eller inn i fire ”typer”: Sokrates, veilederen, forklareren og fortelleren, hvor vi har Sokrates og veilederen i den ene enden av skalaen som en spørrende og veiledende lederstil (coaching), mens vi i den andre enden har forklareren og fortelleren som en mer instruerende lederstil. Og mellom disse ytterpunktene av lederstiler finns det selvfølgelig ledere og trenere som har mer eller mindre av det ene eller det andre, og som varierer bevist mellom de ulike tilnærmingsmåtene.
For å skape refleksjon, læring og eierskap til egen utvikling skal våre trenere ha en i stor grad spørrende og veiledende lederstil- og trenerstil (coaching).
Prinsippet om gjenkjenning og variasjon
- Læring i fotball forutsetter at spillerne gjenkjenner seg i typiske situasjoner som oppstår i trening og kamp
- Spillerne må erfare situasjonene på ny og på ny
- Spillsituasjoner er sjelden like, dette gir variasjon i forhold til handlingsvalg og handling for spillerne. Vi kaller øvelser som ivaretar dette ”repitisjon uten gjentagelse”
- Variasjon er nødvendig både for motivasjon og læringsutbytte. For de yngste er likevel gjenkjenning viktigere enn variasjon. Da vil øktene flyte bedre
Læring i fotball – å bli bedre til å skape og løse spillsituasjoner – er avhengig av at spillerne kjenner igjen typiske situasjoner som oppstår i kamp. Da kan de utvikle evnen til å bevege seg lurt og handle fornuftig i situasjonene. For uerfarne er det vanskelig å kjenne igjen de karakteristiske spillsituasjonene. De blir gjerne stående rådville eller handler vilkårlig. For å bli bedre til å gjenkjenne og mestre situasjonene trenger de å erfare situasjonene på ny og på ny. De må kort og godt få mye øving i slike tilpassede spillformer som vi beskrev under spesifisitetsprinsippet. Slik trening i en bestemt spillform kaller vi «repetisjon uten gjentakelse» – siden treningen i seg selv gir variasjon av betingelsene. Variasjonen kommer av at situasjonene aldri blir helt like, fordi spill–motspill aldri kan forutbestemmes fullt ut. Motspillerens handlinger vil være bestemmende for om det er lurt av ballføreren å sentre eller føre ballen videre.
Trenere må også balansere hensynene til funksjonalitet og til variasjon i videre forstand. På den ene siden bør vi tenke funksjonalitet i treningen. På den andre siden bør ikke treningen bli ensformig. Hvis vi gjør det samme på treninga hver gang, blir aktiviteten etter hvert kjedelig og lite stimulerende for spillerne. Variasjon er nødvendig både for motivasjon og læringsutbytte. Ensformighet er over tid drepende for engasjementet. Samtidig bør vi være varsomme med å variere øvelsesutvalg og organiseringsformer for mye innenfor en og samme økt. Vi kjenner til trenere som har tusen øvelser å by på, men ingen sammenheng og progresjon i opplegget. Dersom nye øvelser stadig introduseres, går det mye tid til forklaringer og organisering. Og treneren får mindre tid til individuell oppfølging og tilpasninger til den enkeltes ferdighetsnivå. Variasjon må kombineres med sammenheng og fornuftig progresjon.
Seleksjon og topping av lag
Seleksjon er å gi noen enkeltspillere eller grupper et eksklusivt tilbud. Det kan være i form av flere treninger og kamper som ikke er åpne for alle som vil delta. Seleksjon skal ikke forekomme før det året spilleren fyller 12 år, men også etter det må klubbene legge til rette for alle som vil trene og spille mye.
Landslagsskolen starter opp året spillerne fyller 12. Dette er en seleksjon i regi av krets og forbund, men hvor klubbene nominerer inn spillerne. Det gis også mulighet til at klubbene kan melde på lag i et divisjonsbasert seriespill basert på ferdighetsnivå samme år. Dette er også en type seleksjon, men viktig at dette er klubbstyrt og at det tilbys gode kamparenaer på alle nivåer. Det anbefales fortsatt at hele årskull trener sammen, uavhengig av kamparena.
Topping av lag er en seleksjon knyttet til kampen, hvor enkelt spillere får vesentlig mer spilletid enn andre, basert på ferdighetsnivå per dato. Topping er resultatbasert og ikke mestringsbasert. Dette skal ikke forekomme i barnefotballen.
Allsidighet i barneidretten
Vi er opptatt av at barna selv må få velge hvilke idretter de vil delta på, og hvor mye de vil delta. Allsidighet gir både høyere aktivitetsnivå og kan også gi overføringsverdi til fotballen. Samtidig mener vi vår idrett er allsidig i seg selv, og vi vet at mange vil spille fotball hele året. Det er derfor viktig at vi legger til rette for dette gjennom hele året, og at kretsene sammen med klubbene tilbyr serie og turneringsspill i en sesong som varer lenger enn kun fra mai til september, med pause i hele sommerferien.
I barne- og ungdomsfotballen er vi samtidig veldig opptatt av å tilrettelegge og koordinere våre aktivitetstilbud og treningstider i samarbeid med andre idretter og aktivitetstilbud etter beste evne.
Hva er fotballferdighet?
Øktene skal blant annet utvikle «fotballferdigheten» til våre spillere. Det er dermed greit å vite hvordan vi definerer fotballferdighet. Fotballferdighet er hensiktsmessige valg og handlinger for å skape spillsituasjoner til fordel for eget lag. Handlingen eller selve utførelsen er det vi kaller teknikk. Figuren under illustrerer dette.
Utviklingen av fotballferdigheten påvirkes i størst grad ved å bruke oppdaterte skoleringsplane og «oppbygning av økta og øvelsesutvalg» for riktig aldersgruppe! Spillerprinsippmodellen
Spilleprinsippmodellen er et viktig hjelpemiddel for å kunne forstå det grunnleggende fotballspillet og dets egenart. Derfor er denne også sentral i arbeidet med god ferdighetsutvikling.
Modellen deler spillet i to – angrep og forsvar. Samtidig er det greit å vite at det i fotball er mange uklare situasjoner der det er vanskelig å vurdere hvorvidt laget er i forsvar eller angrep, og i tillegg skifter spillet ofte svært fort mellom forsvar og angrep.
Modellen er også konstruert med komplementære angreps- og forsvarsprinsipper, det betyr at for hvert angrepsprinsipp er det et tilsvarende forsvarsprinsipp.
I angrep er den åpenbare målsetningen å score mål. I tillegg vil det også kunne være å holde ballen i laget (possession) for å drøye tiden. I forsvar er den åpenbare målsetningen å hindre mål. Her vil også målsetningen være å vinne ballen.
For å nå målsetningene score mål/hindre mål i henholdsvis angrep og forsvar er det to overordnede spilleprinsipp som gjelder. Dette er skape gjennombrudd og hindre gjennombrudd. Uten gjennombrudd kan man ikke score, og hindrer man gjennombrudd kan man ikke slippe inn mål. Et gjennombrudd er da definert som når ballen passerer en eller flere motspillere i banens lengderetning.
Det er likevel greit å få med seg at modellen ikke skiller mellom gode og dårlige gjennombrudd. I forsvar ønsker man å hindre de gode gjennombruddene, og derfor vil dårlige gjennombrudd være uproblematiske for et forsvar.
For å oppnå gjennombrudd har man tre angrepsprinsipp: Dybde, bredde og bevegelse. Disse er å betrakte som hjelpemidler for å oppnå gjennombruddet. En scoring forutsetter ofte mange små gjennombrudd.
For å hindre gjennombrudd har man på samme måte tre komplementære forvarsprinsipp: Dybde, konsentrering og balanse. Disse er hjelpemidler for å hindre gode gjennombrudd og scoring.
Når laget er i angrep er alle spillerne på laget (også keeperen!) i angrep. Når lager er i forsvar er alle spillerne på laget i forsvar, inkludert spissen!
Treningsbelastning, tretthet og restitusjon
Treningsbelastning kan forklares som forholdet mellom hvor ofte du trener, hvor lang er hver økt er og hvilken intensitet man trener med.
Treningsbelastning = Treningsfrekvens + Treningsvarighet + Intensitet
Når man trener blir utvikler man gradvis mer og mer tretthet, og etter økta er man på et lavere nivå enn før økta.
Gjenoppbygningen kalles restitusjon.
Forholdet mellom treningsbelastning, tretthet og restitusjon er grunnlag for utvikling (forbedring av prestasjon).